Søvnløs og stressa.

Jeg klarer ikke å koble av når kvelden kommer! Jeg kommer på så mye jeg kan og vil gjøre. Jeg ser så mye som burde ryddes, organiseres eller vaskes. Hvor blir alt dette av på dagtid? Hvorfor er det så omvendt av det som burde være?

Min lille verden

Jeg har diagnosen ADHD/ADD og i denne bloggen kommer det vel alltid til å være spor av dette.. med mindre jeg får noen andre til å skrive. For mitt  liv vil alltid være påvirket av mine utfordringer, og diagnosen min er en av dem.

Jeg er mamma til en gutt på to, og merker jeg frykter at ADHD'en har innvirkning på ham. Meg og mitt humør, meg og mitt forhold til kjæresten min (pappan hans), renhold, orden og rydding her hjemme, tålmodighet (eller tidvis mangel på),mitt syke forhold til støy, min bagasje/ballast... Det er så mye men sist og ikke minst; vil han slippe unna!?

For meg føles det så ille om jeg har "gitt ham" dette, men når jeg tenker meg om kan jeg   jo snu det til det positive. Han vil jo ha de beste muligheter, for han vil få hjelp fra starten av. Jeg ble jo 28 før jeg fikk vite.. Og da har man hatt mange vonde år bak seg. Og de forbinder jeg med ADHD, men det er jo mere mangel på viten, mangel på riktige verktøy for å talke livet og manglende hjelp som har gjordt ting vanskelig og gjordt meg til den jeg er idag.

Han vil jo ha alle mine dyrekjøpte feil og erfaringer i ryggen. Jeg kommer jo til å gi ham alt jeg selv ikke hadde og hjelpe ham og videreutvikle det som gjør ham spesiell, det han er flink på.

Når alt kommer til alt, har han de beste forutsetninger.. hvis han har diagnosen.

-jeg er der for deg, alltid! Mamma-